Norge, som et utilitaristisk samfunn, ser borgerne sine som verktøy for fremgang. Til det formålet, sørger myndighetene for at alle nødvendige behov blir dekket slik at alle og enhver kan utføre sine sosiale roller. Ved å overse menneskets essens, skiller Norge det uadskillelige: den fysiske handlingen fra den indre vilje; det å gjøre fra menneskets kunst; det som er midlertidig fra det som er permanent; det å skape fra det å fantasere; det næret og forsørget fra det som nærer og forsørger. Ved et øyekast, ser det ut som ei ødelagte bru, men under vannet, vedvarer denne forbindelsen like sterk og fremherskende som alltid.

Den tilsynelatende brutte forbindelsen tvinger oss til å undertrykke og begrave vår mest naturlig uttrykk under det vannet som ennå renner under brua, og innerst inne i oss selv. Den brutte forbindelsen kommer til syne i form av angst, depresjon, maktesløshet, stivhet, mangel på kjærlighet, redsel, hat, fordømmelse, kontroll, konflikt. Dets borgere bygger de fineste sandslott ved stranda, og håper på at tidevannet ikke skal bli så høyt at det drar med seg slottene tilbake til havsens bunn.

Menneskene er ikke bare et verktøy for fremgang. Vi er, fremfor alt, agenter for utvikling. Fremgang uten menneskelig utvikling er som å utstyre en Bugatti Chiron med en VWs FSI-motor. Det ser imponerende ut, men innholdet er defekt og krever høye løpende kostnader. Myndighetenes beslutning om å avskaffe alt som ikke gir umiddelbar økonomisk profitt bærer med seg et høyt menneskelig kostnad.

Norge opplever i dag en ung generasjon som er ute av stand til å holde økonomien i gang. Fordi de er ikke i stand til å sette eller holde seg selv i gang. Deres inerte kropper, som verktøy, er egentlig fullkomne og dugelige. Men den stile sult de erfarer, tømmer dem for mening og vilje. Deres sjeler sulter i hjel. De er sultne på kunst og på deres viscerale menneskelige uttrykk. De som blir oppfordret til å knytte bånd med egen uttrykk gjennom kunst, opplever mindre vansker med å knytte bånd med egen essens. I det de uttrykker sin alltid foranderlig essens, blir de møtt med motstand fra de rundt dem. De blir ofte utstøtte og opplever den følte, tenkte og verbalt uttrykkede fordømmelse fra andre.

Den konstante jag etter likhet undergraver det inderlige behovet for naturrett. Likhet rommer ikke forskjeller og ekspansjon. Det begrenser og innsnevrer. Naturretten er generøs og formbar. Den bevilger rom for det som naturlig er, og slik bevilger den rom for ekspansjon. Den imøtekommer fordi den er rettferdig. Den evige innsats for å skape og opprettholde homogene samfunn er det som holder oss sterkt knyttet til den uendelige gjentakende syklusen av feil vi har alt identifisert og gjenkjent.

Så lenge som vi nekter enheten i forskjellene, forblir vi isolerte i et jag etter flyktige løsninger i andre og i verden. Så lenge som vi investerer i likhet, ignorerer vi vår egen essens og ekspansjons muligheter, samt innskrenker vi essensen og ekspansjons mulighetene til andre. Hvis vi anvende naturretten hos oss selv, blir naturretten gjenspeilet i andre og i verden rundt oss. Naturretten, som formbar rom for hver og en av oss, er det som gjør menneskets utvikling mulig, utover ren fremgang.

«Når vi samhandler, er vi to som vil bli fire. Når vi snakker, grunnet ego-ets begrensninger, er vi to som vil bli ett. Men ved å bryte ned sannheten til den andre.«

Kjærlighet og lys, TAW-Teamet

Legg igjen en kommentar

Trender